Slekts
historie
Slektstre
Ringens historie
Kunngjøringer
Bilder fra Meløy
Lei hytte på Meløya
Linker
Kontaktinfo
Gjestebok
Ringens
historie
skrevet av Solvår Hegge
"Benkestok-ættens
navnkundige ring"
Meget
få av de gamle norske adelsætter overlevde middelalderen.
En av disse få er Benkestokætten. Om denne forteller Wilhelmine
Brandt i ”Slægten Benkestok”, som utkom i 1904 og som
er kalt et ”genealogisk magasin for Nordlandsslekter” (Finne-Grønn).
Slekten kan føres tilbake til Tord Benkestok, ca. 1400. Hans sønn, Trond Tordssøn Benkestok, ”til Talgø” (Ryfylke), var norsk riksråd. Dennes sønnesønn, som også het Trond Tordssøn Benkestok, var utvilsomt slektens mektigste og rikeste representant. Han var født ca. 1490, og døde 1558 som foged på Bergenhus. Han var stor godseier, og kalles Trond Benkestok til Melø (Nordland), Jordanger (Sogn) og Hananger (Lista), ble i 1523 forlenet med Lærdal og flere skibreder, 1529 med Herjedalen, 1541 og 1547-58 med Sunnmør len.
Et malende bidrag til slektens sosiale posisjon på denne tiden, gir Absalon Pederssøn Beyer, (gift med Anne Pedersdotter) i en skildring av Tronds datter, Brynhildas flotte bryllup i Bergen, med foged Erik Hanssøn Schønnebøl (i 1565, etter farens død).
Bryllupet varte i 3 dager, og Absalon Pederssøn var selv til stede. Vielsen fant sted en søndag, men festlighetene begynte lørdag. Da holtes middag hos høvedsmann på Bergenhus, Erik Rosenkrantz, med 8 retter. ”Bruden havde en guldkjæde kring Panden og oven for et Haalsband, fuldt av Eddel-Steene, og en Perlekrantz og Perlefjer udi en rød Damaskens Kjortel.” På bryllupsdagen ”var Bruden udi en brun Fløgels Kjortel og herlig udstaffered med en Krone og mange Guldkjæder kring Halsen, Skuldrene og om Albuen havde hun Guldkjæder hængende ned mot Jorden, og hendes haar udslaget”. Bryllupet var nok en stor begivenhet i byen, og hadde samlet byens og distriktets fornemste menn og kvinner.
Wilhelmine Brandt fremholder at det er lite sannsynlig, som før antatt, at slekten døde ut på mannssiden omkring midten av det 17de århundre. Brynhildas eldste bror, Jon Benkestok, hadde ikke mindre enn 7 sønner, som alle nådde voksen alder, og en må anta at slekten gjennom en av disse er fortsatt ned i mannslinje ned til våre dager, selv om sporene har gått tapt. Før enevoldsmakten ble innført, 1660, tapte adelsskap ved giftermål med uadelige kvinner. Det gikk tilbake med slekten, den tapte sitt adelsskap og formue, og gikk etter hånden over i bondestanden. Men gjennom kvinneledd kan slekten med sikkerhet påvises til denne dag, og en mengde Nordlandsslekter regner seg for å høre til ”Benkestok-adelen”, den gjengse betegnelse i Nordland for Benkestokkenes etterkommere.
Over: Benkestok-ringen, norges eldste bevarte signet ring (400 år
gammel). Og første utgaven av boken om "Slægten Benkestok"
av Wilhelmine Brandt fra 1904.
Slektens hovedsete
var Meløy gård, på øya av samme navn, nordligst
på Helgelands kysten. Fra 1500 til 1700 var eiendommen udelt i slektens
besittelse, men ble så stykket ut. De fleste oppsittere er inngiftet
med descendenter av Benkestok-slekten.
Og på Meløy finnes også bevart en eneste liten synlig
levning av fordums storhet. Det er Trond Jonnsøn Benkestoks signetring
(Benkestok-ringen).
Trond Benkestok til Meløy var den tredje av Jon Benkestok 7 sønner, og antagelig den mest fremtredende og mest velstående av dem. Han døde i 1626 og ble begravd i Meløy kirke. Ringen er altså fra før 1626. Mens en ikke kan påvise brødrenes etterkommere, kan en følge Tronds tallrike etterslekt gjennom datteren Ermegaard, like frem til nåtiden, og i denne etterslekt er ringen bevart i over 400 år.
Vi hører om ringen i et skifte i 1721, i boet til Ermegaards eldste sønn, Trond Jonssøn. Under Pretosia er oppført; "1 Signet-Ring med een sort Agat-Steen udj...5 Rdlr." Beløpet sier oss lite, før vi hører at i samme skifte var 18 "Malche-Kiør", verdsatt til 45 Rdlr., eller 2 Rdlr. 3 Ort pr.stk. Ringens verdi var altså ansatt som verdien av 2 melke-kjør. Den var da 100 år gammel, og hadde sikkert allerede dengang betydelig affeksjons-verdi i slekten, men denne takseres jo ikke i skifteoppgjør.
Biskop Eiler Hagerup omtaler Trond Jonsøn i opptegnelser fra en visitasreise i Nordland i 1734: "Udi Gaasvær paa Helgeland, 46 Mile nordenfor Trondhjem, boer en gammel Mand, Bondelehnsmand, som er 89 Aar gammel, ved Navn Tron Jonsen, som ved Brerver kan bevise sin Herkomst av gammel norsk Adel, Benkestok til Meløen. Meløens Gaard og Gods har været conserveret i hans Slægt og af ham til denne Dag." Skjønt det gjalt Trond Jonssøn Benkestoks dattersønn, altså bare tredje slektledd, var slektens fornemme opprinnelse allerede da blitt en tradisjon, som måtte bevises ved brev.
Da Benkestok-boken kom ut i 1904 eides ringen av en av Trond Jonssøns etterkommere, gårdbruker og viseordfører Peder Andreas Tostrup på Øren i Meløy (for øvrig også en etterkommer av Ludvig Holbergs søster, Sophia Holberg, gift med sogneprest Nicolai Jacobsen Tostrup). P.A. Tostrup var da enkemann uten barn. Han døde i 1926. Ringen vandret da videre gjennom hans søster Anne Elisabeth Tostrup, hennes datter Alberta Christine Døsvig (min oldemor). Videre fikk min bestefar Asmund Hegge ringen, som igjen gav den til sin sønn Asbjørn Hegge (min far).
Wilhelmine Brandt "forfatter av Slægten Benketok", nevner at ringen er omtalt av professor Ludvig Daae i "Norske Bygdesagn" og av Jonas Lie i "Tremasteren Fremtiden" Professor Daaes samling utkom i 1870. Han refererer et sagn om opprinnelsen til adels-navnet Benkestok, fra Tromsø Stiftstidende 1866, men tilføyer: "Fortællingen er øiensynlig fra først til sist oppdiktet." Det heter til innledning: Paa Gaarden Øren i Melø, (Annexsogn til Rødø paa Helgeland) skader endnu bo to Ætlinge af den gamle Adels-familie Benkestok, og der skal endnu findes hos dem et ældgammelt Guldsignet, hvorpaa skal være indgravet en Stok, hvorover en Mand bøier sig med en Øx i Haanden." Betegnelsen av seglet er altså uriktig, men passer til den derpå skildrede tildragelse, som mentes å være foranledning til Benkestokkenes adelsskap.
I innledningen til "Tremasteren Fremtiden", hvis undertitel også er "Livet nordpaa", nevner Jonas Lie som et trekk til belysning av forholdene der nord:" Paa et Udskjær i Helgeland sidder et par Almuesfolk igjen med den gamle adelige Familie Benkestoks Signet - de er de siste av Ætten, og i flere Familier bevares endnu Traditioner om en eventyrlig Opprindelse. Den, som reiser deroppe, kan høre noksaa romantisk klingende Fortællinger, ogsaa fra dette Aarhundrede."
"Tremasteren Fremtiden" kom ut i 1872, to år etter Daaes Bygdesagn, som antagelig har vært Jonas Lies kilde, skjønt han vel også har hørt om Benkestoktradisjonen på sin Nordlandsreise i 1871. Senere har Wilhelmine Brandt påvist hvor tallrik Benkestok-slekten fremdeles er.
"Slægten skal ifølge et i Nordland endnu bevaret Sagn have sit Navn deraf, at desn Stamfader frelste sin forfulgte Konges Liv ved at skjule ham under en Stok. - Nogle siger, at der hermed menes en Løibænk eller Sengebænk, andre fortæller det saaledes, at Kongen paa Flugten for sine Forfølgere skjultes, idet en udhulet Stok, der var under Arbeide (udhules til et eller andet Brug paa Gaarden) væltedes over ham, saa han slap fra det med Livet. For sin troskab og Aandsnærværelse blev Redningsmanden, heder det, ophøiet i Adelsstanden og fik til Minde om denne Begivenhed Tilnavnet Benkestok eller Benchestoch, som det skreves i fordums tider"